Fem nye biologiartikler viser sprekker i Darwins fundament
Oversatt herfra. (Uthevelse og kursiv lagt til av oversetter)

Bilde 1. Solsikker

Siden Scopes-rettssaken i 1925 og Darwin-hundreårsdagen i 1959 har nydarwinismen brukt trusler og gruppetenkning for å opprettholde sin status som "akseptert sannhet" uten behov for ytterligere bevis. Kritiske artikler har dukket opp, men vanligvis utenfor de ledende biologitidsskriftene. Bare det å uttrykke tvil om Darwin har faktisk vært et karrierebegrensende trekk for mange (se Free Science -her). Se imidlertid på disse ferske artiklene og se om det ser ut til å bli tryggere å stille spørsmål ved den forklarende allmakten til tilfeldige mutasjoner og naturlig utvalg.

Hvor kraftig er naturlig utvalg, egentlig?

Venkataram et al., " Evolusjonære stopp og en grense for kraften til naturlig utvalg, for å forbedre en cellulær modul," -lenke; Proceedings of the National Academy of Sciences, 17. juli 2020.
Hvor kraftig er naturlig utvalg hvis det kan droppe ut? Dette teamet kjørte mutasjons-eksperimenter på E. colis oversettelses-maskineri og fant at "cellulære moduler kanskje ikke optimaliseres fullt ut av naturlig seleksjon til tross for tilgjengeligheten av adaptive mutasjoner." Darwins mekanisme er ikke allmektig. Naturlig utvalg, som er blindt, kan slutte å forbedre en modul og hoppe til en annen, og etterlate den første modulen under-optimal. Forfatterne slutter ikke å abonnere på naturlig utvalg, men de mister troen på dens evne til å forklare molekylære maskiner med en enkel mekanisme.

Samlet sett fremhever resultatene våre det faktum at det er umulig å fullt ut forstå utviklingen av en cellulær modul isolert fra genomet der den er kodet og prosessene på populasjonsnivå som styrer evolusjonen. Evnen til naturlig seleksjon til å forbedre en modul avhenger av populasjonsstørrelsen, rekombinasjonshastigheten, tilgangen og kondisjonseffektene av alle fordelaktige mutasjoner i genomet og av hvordan disse mengdene endres etter hvert som populasjoner tilpasser seg. Ytterligere teoretisk arbeid og empiriske målinger integrert på tvers av flere nivåer av biologisk organisering er nødvendig, for at vi skal forstå adaptiv utvikling av modulære biologiske systemer. Todesco et al., "Massive haplotyper ligger til grunn for økotypisk differensiering i solsikker,", -lenke; Nature, 8. juli 2020.

Se også dette fra University of British Columbia, "Supergener spiller en større rolle i evolusjon enn tidligere antatt."

Bilde 2-3. To ulike historiske syn på naturlig seleksjon

Dette teamet gjenopplivet en gammel kritikk mot Darwin: "et langvarig evolusjonært spørsmål - datert til kritikk av Darwins teorier fra hans samtidige - angår hvordan slike økologiske divergenser kan oppstå når de utfordres av hybridisering med ikke-tilpassede populasjoner." I sine studier av solsikker fant forskerne at tilpasning ikke skjer gjennom tradisjonelle neo-darwinistiske mekanismer, men ved informasjonsdeling: hybridisering og introgresjon. De forklarer dette ikke-darwinistiske "lånet" av supergener, som er "massive blokker av gener" - arvet sammen i "plug and play"-stil. Hvor husker du begrepet "plug and play" fra? Var det ikke i intelligent utformede perifere enheter i stand til å operere i en datamaskin uten brukerintervensjon?

"Til å begynne med trodde evolusjonsbiologer at geografisk isolasjon mellom populasjoner var nødvendig for at de skulle differensiere seg til økologiske raser eller separate arter," sier UBC evolusjonsbiolog Loren Rieseberg. "Men nyere forskning viser at populasjoner som eksisterer side om side kan, og utgjør, differensieriering."

"Trekkene som styrer slik differensiering ser ofte ut til å være arvet sammen som supergener til tross for genetisk utveksling med ikke-tilpassede populasjoner som er i nærheten. I mange tilfeller er planter i stand til å tilpasse seg et nytt miljø ved å låne et supergen eller to fra en beslektet art som allerede er tilpasset."
Slike mekanismer for supergendeling "spiller en større rolle i evolusjonen enn tidligere antatt," heter det i overskriften. Innenfor ett supergen, som kan være så langt som flere millioner basepar med DNA, kan flere adaptive egenskaper overføres fra en plante til en annen. Disse kan inkludere egenskaper for "frøstørrelse, tidspunkt for blomstring, så vel som evnen til å motstå miljøpåkjenninger som tørke eller begrenset tilgjengelighet av næringsstoffer, blant mange andre." Her var deres reaksjon på å observere en gjennomgripende, ikke-darwinistisk prosess:

"Vi ble ganske overrasket," sier genetiker Marco Todesco ved University of British Columbia (UBC). "Tilfeller der individuelle supergener kontrollerte adaptive egenskaper hadde blitt rapportert før, men det var ikke klart om de var regelen eller bare et lite antall rare unntak. Det som ble funnet [sic] er at supergener har en gjennomgripende rolle i tilpasning, og kan virkelig være massive."

IKKE-DARWINISK TENKNING BLANT BIOLOGER
Visser et al., "Fenotypisk plastisitet forklarer brudd på Dollos lov," -lenke, 19. juli 2020.

Bilde 4. Gener og proteiner er kodede sekvenser

Denne artikkelen og den neste er forhåndstrykk (ennå ikke sertifisert av fagfellevurdering), men de avslører ytterligere ikke-darwinistisk tenkning blant biologer som er villige til å stikke hodet frem. Disse forfatterne studerte en egenskap som hadde en av/på-bryter. Det er ganske kult i design-tenkning. Hvorfor skulle naturlig utvalg beholde en ubrukelig egenskap i 200 millioner år? Kanskje organismen var programmert med fremsyn for å vite at egenskapen kunne være nyttig igjen en dag hvis miljøet skulle endre seg.

Dollos lov om irreversibilitet sier at når en kompleks tilpasning har gått tapt i evolusjonen, vil den ikke bli gjenvunnet. Nylig er ulike brudd på dette prinsippet beskrevet. Her argumenterer vi for at logikken som ligger til grunn for Dollos lov kun gjelder for egenskaper som er konstitutivt uttrykt, mens den svikter ved 'plastiske' egenskaper som er opp- eller nedregulert etter behov. Vi testet denne hypotesen for et arketypisk brudd på Dollos lov, tap og gjenvinning av fettsyntese hos parasittiske veps. Veps fra slekter som visstnok hadde mistet lipogen evne for mer enn 200 millioner år siden ble dyrket under forskjellige forhold. I tråd med vår hypotese viste det seg at fettsyntesen ikke hadde gått tapt, men bare ble slått på i miljøer med lavt fettinnhold. En slik plastisitet kan forklare ikke bare antatte brudd på Dollos lov, men også opprettholdelsen av tilpasninger til sjeldent forekommende ekstreme hendelser.

Punktert likevekt, Tilbake i Vogue?

Bilde 5. Punktert likevekt (til høyre) sml. med gradualisme (til v)

Bakhtin et al., "Punktert likevekt som standard modus for utvikling av store populasjoner i fitness-slandskap dominert av sadelpunkter i svak-mutasjonsgrensen," -lenke; bioRxiv, 29. juli 2020.
Eugene Koonin, den sporadiske narren til darwinistisk konformisme, bidro til denne artikkelen, og hevdet at punktert likevekt er "standardmodusen for evolusjon" under visse forhold, og at stasis er normen. Åpningslinjene minner om Stephen Jay Goulds dristige motangrep mot standard nydarwinisme tilbake på 1980-tallet:
-Punktert likevekt er en evolusjonsmåte der fenotype- endring skjer i raske utbrudd som er atskilt av mye lengre intervaller med stasis der mutasjoner akkumuleres, men ingen større fenotypiske endringer skjer. Punktert likevekt har opprinnelig blitt foreslått innenfor rammen av paleobiologi, for å forklare mangelen på overgangsformer som er typisk for fossilregisteret.

Zapeta-Martinez et al., "Parallelle PRC2/cPRC1- og vPRC1-veier demper avstamnings-spesifikke gener og opprettholder selvfornyelse i embryonale stamceller fra mus," [Polycomb-Repressive Komplekser eng: Complexes] -lenke; Science Advances, 1. april 2020.

Bilde 6. Design-slutningen -har mest for seg

Importen av denne Darwin-frie artikkelen er tydelig fra tittelen på nyhetsmeldingen fra University of South California, "Designredundans er i vårt DNA." Design? -lenke. Kan du si det i en vitenskapelig artikkel? Oliver Bell smiler på det medfølgende bildet, og frykter tilsynelatende ikke sensur fra Darwin-mandarinene. "Designredundans er ikke bare en oppfinnelse av ingeniører for å bygge maskiner, men også et naturprinsipp for å designe organismer," skriver Cristy Lytal i første setning. I all verden! Hvor ble det av sensuren?

Selv om artikkelen ikke nevner design (som i intelligent design), nevner det "redundans" 17 ganger, for eksempel "disse funnene ... demonstrerer at PRC2/cPRC1 og vPRC1 virker redundant for å dempe avstamningsspesifikke gener og sikre robust vedlikehold av mESC selvfornyelse." Naturlig utvalg må selvfølgelig være ansvarlig for denne utmerkede ytelsen. Hva? Ingen omtale av Darwin, seleksjon eller evolusjon?

Redundansen er at det er to separate grupper av PRK-er [Polycomb-Repressive Komplekser eng: Complexes)] og begge gruppene jobber uavhengig og samtidig for å dempe de samme avstamningsspesifikke genene. Hvis PRK gruppe en slutter å jobbe, kan gruppe to håndtere jobben. Hvis PRK gruppe to mislykkes, er gruppe én en dyktig sikkerhetskopi.
Redundans høres ut som et prinsipp en ingeniør ville designe inn i en robot eller programvare for kritiske feilsikre funksjoner. Hvorfor skulle naturlig utvalg gjøre det? Den tidligere artikkelen av Venkataram et al. har allerede funnet at "cellulære moduler kanskje ikke optimaliseres fullt ut av naturlig utvalg til tross for tilgjengeligheten av adaptive mutasjoner." Hvis én PRK sannsynligvis ikke vil utvikle seg for å bli optimalisert gjennom naturlig utvalg, hvorfor skulle en annen dukke opp og også bli optimalisert? Dette er utvilsomt én av mange backup-planer i den levende verden.

Bilde 7. Stamcelle-terapi for hjerneceller

Forskerne observerte hvordan stamceller opprettholder sin identitet under utvikling. legger Bell til, "Dermed koordinerer PRK overflødige mekanismer som sikrer robust undertrykkelse av nøkkelgenerasjons-spesifikasjonsgener, ikke bare for differensiering, men også for å opprettholde identiteten til embryonale stamceller fra mus."

Design er tydeligvis "skrevet i vårt DNA." For et konsept. Det kan føre til en bevegelse.